Skoleleders betydning for utvikling av digital kompetanse i skolen
På nasjonalt plan er digitale ferdigheter vurdert til å være like viktig som å lese, skrive, regne og det å kunne uttrykke seg muntlig. Digital kompetanse skal være en integrert og naturlig del i læringsarbeidet i alle fag og på alle nivåer i skolen (LK06). Tilrettelegging er et lederansvar.
Regjeringen formulerer bruk av IKT i skolen slik:
I Stortingmeldingen understrekes altså viktige grunnelementer for utviklingen av den digitale kompetansen i skolen. “... ein treng eit motivert og fagleg oppdatert lærarkorps”. Lærere må kunne bruke digitale verktøy og være trygg på dette for å benytte de tilgjengelige mulighetene i undervisningen.
Her tror jeg kanskje en av hovedutfordringene ligger. Den digitale kompetansen hos ansatte i skolen er kanskje ikke god nok, og derfor heller ikke anvendt/vektlagt i den grad bl.a. Kunnskapsløftet og Stortingsmelding nr. 17 initierer. “På mange måter fremstår kompetanseutvikling av lærere som et systemproblem som har stor betydning for skolen og det som skjer i undervisningen”(IKT-monitor 2009:31)
I en artikkel i NRK nettavisen 19.08.2009, påpekes det at læreren er flaskehalsen når det gjelder bruken og utviklingen av digital kompetanse hos elevene. I følge Forsknings- og kompetansenettverk for IT i utdanning (ITU) Monitor ved Universitetet i Oslo som har gjort en undersøkelse som viser at grunnskolen bruker mindre tid på data nå, er det læreren som setter en stopper for å øke den digitale kompetansen hos elevene.
Manglende kunnskaper om mulighetene digitale ressurser gir til bruk i opplæringssammenheng medfører, ikke bare manglende evne, men også kanskje manglende vilje til å lære seg å bruke ”det ukjente”. Opplæring for ansatte er derfor påkrevd. Dette er et lederansvar og må tilrettelegges på skole- og kommunenivå. En hindringsfaktor i dette arbeidet kan være at også flere ledere kanskje selv mangler digital kompetanse og forståelse utover det og f. eks. lage skjema, kommunisere per e-post og i noen grad via LMF. Det gjør utviklingsarbeid sårbart.
Selv om det foreligger begrenset dokumentert forskning på at leder har en direkte effekt på elevenes læringsresultater har likevel studier, blant annet Møller (2007), konkludert med at formell ledelse er en nødvendig, men ikke en selvstendig betingelse for å skape lærende skoler.
Møllers studier viser til at det er lærene som arbeider nærmest elevene som er de viktigste personene for hvordan undervisning elevene får. Samtidig er det også en indirekte sammenheng mellom formell skoleledelse og den enkelte elevs læringsutbytte. Dette fordi leder påvirker lærernes arbeidsinnsats, selvstendighet, samarbeidsklima og undervisningsmetoder.
Skoleledere må derfor være endringsagenter i arbeidet når det gjelder bruk av digitale ressurser i opplæringen. De må selv sette seg i en lærende posisjon, der de arbeider for selv å forstå og beherske ny teknologi og de muligheter dette gir. Det kan være svært vanskelig å skulle lede et utviklingsarbeid på egen skole, hvis man ikke kjenner til hva som skal utvikles og hvorfor dette er hensiktsmessig og nødvendig. Det vil igjen ha betydning for elevenes læringsutbytte. Like viktig for en leder som selv å øke kompetansen er også arbeidet med å utvikle tydelige strategier for kompetanseutvikling på egen skole. Dette arbeidet kan bl.a. nedfelles i planer. Utydelige eller usynlige skoleledere på den digitale arenaen gjør at oppdraget med å gi elevene digitale ferdigheter gjerne overføres til hjemmene. Med bakgrunn i svært ulik utstyrstilgang og kompetanse i hjemmene, kan store forskjeller på hva barna faktisk kan og lærer oppstå.
I en kronikk i Skolemagasinet 6/2007 trekker Solfrid Grøndahl opp de lange linjene for innføring av IKT i skolen. Hun sier blant annet:
Rom for drøfting og refleksjon av begrepet digital kompetanse er viktig. Tilrettelegging for målrettede opplæringstiltak, erfaringsutveksling og deling av kunnskap mellom ansatte er nødvendig. Det vil føre til at ledere og ansatte i størst mulig grad kan få et felles forståelsesgrunnlag og samsvarende referanserammer å arbeide ut fra. Forståelse av begrepet og en aksept for å ta de nasjonale retningslinjer og føringer på alvor er vesentlig. Kjennskap til den kompetansen skolen innehar oppfordrer til deling av kunnskapen. Videre kan det også på skole –og kommunenivå legges til rette for deltagelse i nettverk/team der erfaringer deles og spørsmål blir stilt. Læringsfellesskap på ulike nivå må skapes.
Skolenes årsrapporter sier bl.a. noe om elevenes tilgang på datamaskin i skolen, og en kan lese at skolene rent maskinelt stadig dekker tilgang for flere og flere elever. Selv om det rapporteres om økt maskintetthet per elev, er dette også et område som er verd å belyse. Med lett tilgjengelige digitale læringsressurser vil nok også bruken økes. Noen skoler opererer fremdeles med datarom, og/eller med prosjektor og maskiner på utlånsliste, mens andre skoler har maskiner, digitale tavler og/eller prosjektor tilgjengelig i alle klasserom. Det skaper forskjeller, og har betydning for både lærernes og elevenes muligheter for økt kompetanse. I denne sammenheng vil det også være snakk om økonomiske rammer, og skoleleders muligheter og vilje til å prioritere. Samtidig må vi være klar over at den hurtige teknologiske utviklingen gjerne bidrar til at utstyr i løpet av kort tid vil bli foreldet og derfor utdatert. Det kan skape dilemma for skolelederne når det gjelder investering i, og prioritering av digitalt utstyr.
Oppsummering
Flere faktorer har betydning for skolens arbeid med å integrere digital kompetanse i læringsarbeidet. Skoleleders rolle i arbeidet er fremtredende. Ledere må være kompetente nok til å legge til rette for, og også dermed være med på å styre en digital utvikling i skolen. Lærernes kompetanse, forståelse og vilje til å følge nasjonale retningslinjer og føringer synes avgjørende. Tilgang på digitale ressurser vil ha betydning.
________________________________________________________
Grøndahl, S.: Digital kompetanse krever helhetlig tenkning. Skolemagasinet. 6/2007.
ITU (2009) ITU Monitor 2009 -Skolens digitale tilstand, Oslo, UIO [Internett] Tilgjengelig fra:
http://www.itu.no/filestore/Rapporter_-_PDF/ITU_monitor09_web.pdf [Lastet ned 15.10.10]
Kunnskapsdepartementet: Kunnskapsløftet. 2006.
Møller, J (red) 2007. Læringsplakaten. Artikkel: Dale, E.L. og Wærness, J.I:
Læringsplakatens prinsipper for opplæringen. Høgskoleforlaget.
NRK – nettnyheter( 19.08.2009)[Internett] Tilgjengelig fra:http://www.nrk.no/nyheter/1.6736536).[Lastet ned 14.10.10]
Stortingsmelding nr. 17, Eit informasjonssamfunn for alle. 2006-2007
Regjeringen formulerer bruk av IKT i skolen slik:
Norsk skule skal vere ein føregangsskule i verda med omsyn til bruk av IKT i undervisning og læring. Regjeringa har som mål å få fram ein moderne skule som har eit aktivt og kritisk forhold til ny teknologi, og som tek utgangspunkt i det potensialet som ligg i møtet mellom ein digital ungdomskultur og skulens meir tradisjonsbundne kultur for læring. Skulen må ta omsyn til at barn har ulike føresetnader for å nyttiggjere seg nye digitale tenester og verktøy, og gjennom eit slikt fokus medverke til å utviske tradisjonelle digitale skilje. Dette betyr at ein treng eit motivert og fagleg oppdatert lærarkorps. Dersom lærarane skal vere i stand til å undervise i og med IKT, må dei sjølve ha stor forståing for IKT og dei pedagogiske moglegheiter verktøyet byr på (Stortingsmelding nr.17, Eit informasjonstilbud til alle. Punkt: 4.4.1 ).
I Stortingmeldingen understrekes altså viktige grunnelementer for utviklingen av den digitale kompetansen i skolen. “... ein treng eit motivert og fagleg oppdatert lærarkorps”. Lærere må kunne bruke digitale verktøy og være trygg på dette for å benytte de tilgjengelige mulighetene i undervisningen.
Her tror jeg kanskje en av hovedutfordringene ligger. Den digitale kompetansen hos ansatte i skolen er kanskje ikke god nok, og derfor heller ikke anvendt/vektlagt i den grad bl.a. Kunnskapsløftet og Stortingsmelding nr. 17 initierer. “På mange måter fremstår kompetanseutvikling av lærere som et systemproblem som har stor betydning for skolen og det som skjer i undervisningen”(IKT-monitor 2009:31)
I en artikkel i NRK nettavisen 19.08.2009, påpekes det at læreren er flaskehalsen når det gjelder bruken og utviklingen av digital kompetanse hos elevene. I følge Forsknings- og kompetansenettverk for IT i utdanning (ITU) Monitor ved Universitetet i Oslo som har gjort en undersøkelse som viser at grunnskolen bruker mindre tid på data nå, er det læreren som setter en stopper for å øke den digitale kompetansen hos elevene.
Manglende kunnskaper om mulighetene digitale ressurser gir til bruk i opplæringssammenheng medfører, ikke bare manglende evne, men også kanskje manglende vilje til å lære seg å bruke ”det ukjente”. Opplæring for ansatte er derfor påkrevd. Dette er et lederansvar og må tilrettelegges på skole- og kommunenivå. En hindringsfaktor i dette arbeidet kan være at også flere ledere kanskje selv mangler digital kompetanse og forståelse utover det og f. eks. lage skjema, kommunisere per e-post og i noen grad via LMF. Det gjør utviklingsarbeid sårbart.
Selv om det foreligger begrenset dokumentert forskning på at leder har en direkte effekt på elevenes læringsresultater har likevel studier, blant annet Møller (2007), konkludert med at formell ledelse er en nødvendig, men ikke en selvstendig betingelse for å skape lærende skoler.
Møllers studier viser til at det er lærene som arbeider nærmest elevene som er de viktigste personene for hvordan undervisning elevene får. Samtidig er det også en indirekte sammenheng mellom formell skoleledelse og den enkelte elevs læringsutbytte. Dette fordi leder påvirker lærernes arbeidsinnsats, selvstendighet, samarbeidsklima og undervisningsmetoder.
Skoleledere må derfor være endringsagenter i arbeidet når det gjelder bruk av digitale ressurser i opplæringen. De må selv sette seg i en lærende posisjon, der de arbeider for selv å forstå og beherske ny teknologi og de muligheter dette gir. Det kan være svært vanskelig å skulle lede et utviklingsarbeid på egen skole, hvis man ikke kjenner til hva som skal utvikles og hvorfor dette er hensiktsmessig og nødvendig. Det vil igjen ha betydning for elevenes læringsutbytte. Like viktig for en leder som selv å øke kompetansen er også arbeidet med å utvikle tydelige strategier for kompetanseutvikling på egen skole. Dette arbeidet kan bl.a. nedfelles i planer. Utydelige eller usynlige skoleledere på den digitale arenaen gjør at oppdraget med å gi elevene digitale ferdigheter gjerne overføres til hjemmene. Med bakgrunn i svært ulik utstyrstilgang og kompetanse i hjemmene, kan store forskjeller på hva barna faktisk kan og lærer oppstå.
I en kronikk i Skolemagasinet 6/2007 trekker Solfrid Grøndahl opp de lange linjene for innføring av IKT i skolen. Hun sier blant annet:
Det er ikke mulig å få digitale medier til å bli et naturlig verktøy for den enkelte elev hvis læreren skal bestemme når og til hvilken oppgave man skal bruke IKT. Det vil heller ikke være mulig å få dette til hvis informasjon fortsatt kun skal hentes fra lærerens undervisning og/eller læreboka for alle (Grøndahl2007:4).
Rom for drøfting og refleksjon av begrepet digital kompetanse er viktig. Tilrettelegging for målrettede opplæringstiltak, erfaringsutveksling og deling av kunnskap mellom ansatte er nødvendig. Det vil føre til at ledere og ansatte i størst mulig grad kan få et felles forståelsesgrunnlag og samsvarende referanserammer å arbeide ut fra. Forståelse av begrepet og en aksept for å ta de nasjonale retningslinjer og føringer på alvor er vesentlig. Kjennskap til den kompetansen skolen innehar oppfordrer til deling av kunnskapen. Videre kan det også på skole –og kommunenivå legges til rette for deltagelse i nettverk/team der erfaringer deles og spørsmål blir stilt. Læringsfellesskap på ulike nivå må skapes.
Skolenes årsrapporter sier bl.a. noe om elevenes tilgang på datamaskin i skolen, og en kan lese at skolene rent maskinelt stadig dekker tilgang for flere og flere elever. Selv om det rapporteres om økt maskintetthet per elev, er dette også et område som er verd å belyse. Med lett tilgjengelige digitale læringsressurser vil nok også bruken økes. Noen skoler opererer fremdeles med datarom, og/eller med prosjektor og maskiner på utlånsliste, mens andre skoler har maskiner, digitale tavler og/eller prosjektor tilgjengelig i alle klasserom. Det skaper forskjeller, og har betydning for både lærernes og elevenes muligheter for økt kompetanse. I denne sammenheng vil det også være snakk om økonomiske rammer, og skoleleders muligheter og vilje til å prioritere. Samtidig må vi være klar over at den hurtige teknologiske utviklingen gjerne bidrar til at utstyr i løpet av kort tid vil bli foreldet og derfor utdatert. Det kan skape dilemma for skolelederne når det gjelder investering i, og prioritering av digitalt utstyr.
Oppsummering
Flere faktorer har betydning for skolens arbeid med å integrere digital kompetanse i læringsarbeidet. Skoleleders rolle i arbeidet er fremtredende. Ledere må være kompetente nok til å legge til rette for, og også dermed være med på å styre en digital utvikling i skolen. Lærernes kompetanse, forståelse og vilje til å følge nasjonale retningslinjer og føringer synes avgjørende. Tilgang på digitale ressurser vil ha betydning.
________________________________________________________
Grøndahl, S.: Digital kompetanse krever helhetlig tenkning. Skolemagasinet. 6/2007.
ITU (2009) ITU Monitor 2009 -Skolens digitale tilstand, Oslo, UIO [Internett] Tilgjengelig fra:
http://www.itu.no/filestore/Rapporter_-_PDF/ITU_monitor09_web.pdf [Lastet ned 15.10.10]
Kunnskapsdepartementet: Kunnskapsløftet. 2006.
Møller, J (red) 2007. Læringsplakaten. Artikkel: Dale, E.L. og Wærness, J.I:
Læringsplakatens prinsipper for opplæringen. Høgskoleforlaget.
NRK – nettnyheter( 19.08.2009)[Internett] Tilgjengelig fra:http://www.nrk.no/nyheter/1.6736536).[Lastet ned 14.10.10]
Stortingsmelding nr. 17, Eit informasjonssamfunn for alle. 2006-2007
